Pappas barn: farsrollen og tilknytningen
I løpet av de første dagene etter at jeg hadde fått mitt første barn, grep jeg meg i å ofte bare sitte og se på det, nesten som i transe, og undre meg over hver enestelille ting det gjorde. Naturligvis vil ta tid før det gjør ting som er virkelig bemerkelsesverdige, men likevel synes jeg alt var som et lite mirakel,fra lukten av håret og de bittesmå hendene (helt fullstendige med utrolig skarpe fingernegler), til gurglingen og den myke pustingen når det var våkent ogdet fredfulle uttrykket nå det sov.
Pappatrening Etter noen få dager med ren undring, kom jeg langsomt tilbake til hverdagen og innså at det var mye mer som var knyttet til det å være far enn å bare sitte å undres over barnet mitt. Hvisjeg skulle få til å bygge opp det forholdet til det som jeg drømte om, kunne jeg ikke være redd for å ta i et tak og bli skitten på hendene (i overført betydningnaturligvis. Jeg hadde allerede skiftet bleie massevis av ganger...). Problemet var heller at siden jeg aldri hadde vært mye sammen med barn, hadde jeg ingen anelse om hva jeg skullegjøre. Siden jeg ikke er av den typen som ber om hjelp (Ja, jeg vet det er noe som menn har problemer med), var det kun én måte å lære det jeg trengte å lære på. Så jeg lukketøynene, trakk pusten dypt og hoppet i det.
I løpet av bare noen minutter fikk jeg en skikkelig åpenbaring: siden datteren min hadde like lite anelse som jeg, var hun utrolig tilgivende. I løpet av de første leveukene hennesgjorde jeg massevis av feil (heldigvis ingen som var livstruende). Men jeg oppdaget også mange enkle måter å få kontakt med henne på somhun virkelig syntes å like.
Berøringens kraft Det første jeg fant ut, var at hun virkelig likte å bli holdt. Vanligvis foretrakk hun armene mine, men etter at de ble visne og ryggen min begynteå verke, var hun også fornøyd med å sitte i en bæresele. Dessuten elsket hun at jeg snakket med henne. I begynnelsen følte jeg meg litt tåpelig – hunhadde jo tydeligvis ingen anelse om hva jeg sa – men det virket som om stemmen min hadde en beroligende virkning på henne. Så jeg fortalte henne om hvordan dagen min hadde vært, hva som skjedde rundt omkring i verden og hva viså når vi var ute og gikk tur.
Et viktig råd:Siden hodet til babyer er forholdsvis stort og nakkemusklene deres ikke er veldig utviklet, er hodet temmelig slapt de første to-tremånedene. Derfor er det veldig viktig å alltid støtte det opp – fra baksiden – og å unngå plutselige eller rykkete bevegelser.
Bleiedrillen En annen viktig oppdagelse var at å bytte bleier på henne var en fin måte å få kontakt med henne på. Det ga meg også muligheten til å gni henne litt på den mykemagen hennes, kile henne på knærne og kysse de små fingrene hennes.
Leke og vokse I likhet med mange andre fedre visste jeg ikke mye om barns utvikling. Og ærlig talt var jeg litt skuffet når jeg skjønte at det kom til å ta veldig langtid før datteren min ville kunne kaste ball med meg. Men jeg lærte temmelig fort at det var andre måter å leke med henne på. Så jeg leste eventyr,lekte titten-tei, gjorde grimaser eller rullet forsiktig rundt på gulvet med henne. Jo mer jeg oppmuntret henne, enten det var verbalt eller ved å smile ogle, jo bedre likte hun det. Men det var ikke lenge hun greide å holde oppmerksomheten mot noe. Grensen lå på rundt fem minutter. Etter detbegynte hun å gråte eller sutre, eller hun bare så på meg som om hun kjedet livet av seg.
Når jeg tenker tilbake på alt dette nå som det er gått noen år, var det sikkert litt skremmende på det tidspunktet, og det mangler ikke på "jeg burde ha, jeg kunne ha, jeg skulle ha." Men det jeg vet,er at det jeg og datteren min gjorde sammen når hun var baby, har hatt mye å si for forholdet mitt til henne i dag.